|
FAVELANYTT 1, 2004
Slik begynte det
I Rio de Janeiro finnes det mange hundre favelaer (slumområder) som til
sammen huser millioner av innbyggere. En av disse favelaene heter Marê.
I 1993 skjøt politiets dødsskavdoner mot en stor gruppe gatebarn, og med
kaldt blod klarte de å drepe 8. Av dem var 7 Yvonne Bezerra de Mellos
”barn”. Hun var førstemann til åstedet, og synet av disse barna har
brent seg fast på netthinnen. Mange av barna holdt til i Marê, og det
ble naturlig å velge denne favelaen som tilholdssted for Projeto UERE.
Prosjekt Gatebarn møter Projeto UERE
For den som kommer fra en trygg, norsk hverdag, gjør det inntrykk å møte
den lille, sterke kvinnen som forteller om hva hun har sett og opplevd
og som brenner for de aller svakestes sak. Hør bare når hun forteller:
”Etter denne hendelsen ga jeg alt av krefter og tid til gatebarna. Jeg
sverget på de døde barns navn at jeg skulle gjøre alt som sto i min makt
for å få politimennene straffet. Ved hele 3 anledninger har korrupte
politimenn kidnappet meg og rettet våpen mot tinningen min. Alle gangene
sa de at de skulle drepe meg. Jeg er ikke redd for å dø. Politiet våget
ikke å drepe meg, og jeg skjønner det ikke helt selv”.
Jeg tenker med meg selv at det sannsynligvis er fordi et eventuelt drap
på henne ville vekke altfor stor og ubehagelig oppmerksomhet langt
utenfor Brasil.
Mine møter med politiet
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var politiets oppførsel.
Det er en kjent sak (via ulike kilder) at politiet er gjennomsyret av
korrupsjon. Vi måtte stadig løpe inn i huset som alle andre fordi det
alltid er vanskelig å vite hva som kan skje når politiet dukker opp. Med
minutters mellomrom var jeg vitne til politibiler som kom kjørende med
åpne vinduer. Fra hvert av de fire vinduene pekte et maskingevær. Barn
kun iført shorts langs veien ble stoppet. Sinte politimenn siktet på dem
med maskingeværene sine. Ved en anledning dukket en politimann opp rundt
et hjørne. Han ble sint på en bjeffende hund, og da var det den han
siktet på med geværet. Jeg tror hunden hadde blitt skutt om ikke den
fredelig hadde tuslet inn i et hus. Barna som lekte med oss, var tydelig
redde for politiet. Vi blir fortalt at politiet er uberegnelig, man vet
aldri hva som kan skje. Politiet stopper også stadig vekk folk for å få
penger som de kan putte i egen lomme. Vil man ikke gi, eller har man
ikke noe å gi, skyter de deg gjerne i benet eller andre steder. I
favelaene er folk fattige og har verken ressurser eller makt til å gjøre
noe med dette problemet.
I Marê finnes det også 3 bander. Det er aldri trygt å bevege seg rundt.
Selv om du ikke ser noen, så er det alltid noen som holder øye med deg.
En ansatt i UERE havnet i skuddveksling, men ble heldigvis ikke
livstruende skadet. Det er enklere å forholde seg til bandene enn
politiet. Arbeidet er risikofylt og vanskelig.
Livet i favelaen
600 menn blir drept hver måned i Rios favelaer. Tusenvis av barn mister
sine fedre. I favelaene bor stort sett kvinner og barn. Barn blir
voldtatt av både menn og kvinner, fedre og mødre. Mange kvinner har barn
med forskjellige menn, naturlig nok fordi så mange menn dør. 35% av alle
gravide er mellom 10 og 15 år. Det var på mange måter vondt å se hvordan
menneskene, og aller mest barna, levde i fattigdom og frykt. Såpe er
luksus, tannbørste likeså. Klærne skyller de på beste måte, tennene blir
vasket med en finger og vann. Det kryr av syfilis og gonore. Mange har
aids. De fleste har lus.
De aller fleste er sultne hele tiden. Kjøtt er mangelvare. Etter endt
dag på UERE kom en familie på 5 innom. De hadde ikke spist på lenge og
spurte om å få restene. Det var nok til at alle fikk en spiseskje med
bønner hver. ”Det er vondt når du ikke kan gjøre mer”, sa Luciana om
jobber sammen med Yvonne.
UERE ( som betyr ”lysets barn”) er et flott samlingssted for barna. De
tar seg av 260 barn her. Her får de undervisning og mat. Mange av barna
bor hjemme, de aller fleste i ekstremt vanskelige og voldelige hjem. De
fleste av barna har UERE som lyspunkt i livet. Når noen blir syke, får
de medisinsk behandling. De offentlige sykehusene er gratis å bruke, men
medisinene er så dyre at ingen i favelaen har penger til å kjøpe dem.
Gutten på fanget mitt er 4 år gammel. Han ble voldtatt 2 dager før jeg
kom til UERE. Han hang over meg hele tiden for å få kos. Yvonne sørget
for hans behandling som var ganske smertefull. Yvonne sier de vet hvem
voldtektsmannen er og at det sannsynligvis bare er timer eller dager til
han blir drept.
Alle barna hadde en historie å fortelle, en trist historie. Alle hadde
opplevd noe ingen barn burde erfare. Mange blir voldtatt i en veldig
følsom alder. Mange opplever mye vold og har mareritt hver eneste natt
om å bli sparket, slått og forsøkt drept. En 12 år gammel gutt opplevde
sitt største mareritt som 9-åring. Hans far hadde voldtatt en kvinne.
Samtidig skrev han under på sin egen dødsdom. En gjeng menn fikk fatt i
faren og tvang gutten til å være vitne til sin fars død. Mannen ble
partert levende. Gutten forsøkte å redde faren sin, men forgjeves. Etter
3 år har han fremdeles skrive- og talevansker, naturlig nok.
En annen gutt kom i vanskeligheter med noen narkotikalangere. Hans
straff var å bli skutt i låret. Deretter tente langerne på benet hans.
Yvonne sørget for behandling i månedsvis. Han kommer sannsynligvis
alltid til å ha store smerter og kommer aldri til å kunne gå helt
normalt.
Hver mandag er Yvonne med på et diskusjonsprogram i radio. Jeg traff
Eduardo, mannen som leder dette programmet. Han har stor respekt for
Yvonne og arbeidet hun gjør for å hjelpe barna. Han fortalte at han en
av disse mandagene syntes hun så så trist ut og spurte hvorfor. ”Jeg så
noen barn som spilte fotball”, sa Yvonne. ”Men er ikke det hyggelig,
da?”. ”Nei, deres fotball var et menneskehode”.
Selv om dette er trist lesning, må jeg si at barna overrasket meg. De
var utrolig imøtekommende og glade utad. De ville gjerne bare kose og få
oppmerksomhet. Jeg satte meg på en benk utenfor senteret et øyeblikk. I
løpet av sekunder hadde jeg et barn på hvert kne. Barna omfavnet meg. En
jente ville flette håret mitt mens en annen sjekket hodet mitt for lus.
Hva har pengene våre gått til?
En gladnyhet: Hver eneste krone dere har gitt så langt er brukt på et
nytt kjøkken – som alle er svært stolte av! Det var godt å se at pengene
kommer frem og vite at det vi gjør, nytter.
Til slutt vil jeg på vegne av Yvonne og ”barna hennes” takke for all
støtte dere har bidratt med så langt.
Med vennlig hilsen
Anne Elisabeth Stokke
anne@gatebarn.org
|
